Adventskalender 2021

21. desember

Svart pose

Snøen har akkurat lagt seg nok til at asfalten er vekke. Gatene er heilt kvite og brøytebilane har begynt å jobbe. Snø ligg i dungar langs fortauet, dei små, gule flekkane frå andre hundar er godt synlege ved hjelp av gatelysa. Bo trekk i bandet, han vil springe bort og lukte, eg prøver å halde igjen, medan ho som eigar han går like bak meg. Det er som at eg luftar dei begge to. Vi trong litt luft, alle tre, ingen av oss har vore utanfor døra i dag.

            – Vent Bo, roper eg når hunden dreg for hardt.

            – Roleg! prøver eg på når han vil springe fortare enn eg klarer. Reebok-skoa mine er glatte, eg fann ikkje vinterskoa mine. Ho hadde sikkert rota dei bort. Ho går heller ikkje fort, ho har joggesko, glatte dei òg.

            – Vent no, roper ho, ho ligg langt bak meg og hunden. Det er ikkje berre skoa som er glatte, det tar tid for ho å kome seg fram. Ho har problem med å få høgre fot framfor venstre fot utan å sjangle for mykje. Venstre hand brukar ho til å halde balansen, høgre held rundt ein kvit boks med ein isbjørn på. At det alltid skal vere sånn, at ho ikkje berre kan vere med og gå tur med hunden sin utan at det må vere så mykje styr. Bo har stoppa ved ei lyktestolpe. Eg stoppar opp eg også, gir ho tid til å ta oss igjen. Ein ung fyr i oransje boblejakke nærmar seg. Eg ser at han lurer på om han skal gå fort forbi eller om han skal spørje om vi treng hjelp.

Ser det ut som at vi gjer det? Vi klarer oss, gå berre forbi, vil eg seie, men han har ikkje spurt. No snakkar ho til han, usamanhengande, eg ser på hunden. Viss eg konsentrerer meg om hunden, kan eg kanskje sperre ute alle lydar. Den oransje jakka er plutseleg ved meg, han snur seg, som at han vil sjekke om han såg rett første gongen. Det gjorde han. Kan han ikkje berre gjere som bilane som køyrer forbi, berre sjå rett fram og ikkje bry seg om det som skjer på fortauet?

            – Ta auga til deg! roper ho, den oransje jakka får det travelt, joggar nesten, han går inn ein sti til venstre og blir ein mindre og mindre prikk.

Eg rakk ikkje å sjå om han er ein av dei som går på skulen. Det stikk i magen. Kanskje han fortel det vidare i morgon, eller kanskje han gjer det allereie. «Pass dokker for Mia i første» skriv han kanskje på ein snap allereie. Eg har lyst til å knuse telefonane som får den snappen.

            – Kunne du ikkje børsta håret i alle fall? spør eg når ho har stavra seg fram til lyktestolpen vår, ho spraya seg inn med vaniljespray før vi gjekk ut døra. Før ho knytte på seg dei glatte skoa rakk ho å leggje ein duftsky rundt seg. Som at det skulle hjelpe. Som om ingen skulle skjønne noko da.

            Ho høyrer ikkje kva eg seier, eller, det gjer ho sikkert, men ho er opptatt av å tømme litt av den kvite boksen rett i snøen. Det lagar eit slags mønster.

            – Eit hjarte! roper ho, så er det som at ho angrar seg så fort ho har laga det, ho tar til å sparke det vekk. Innhaldet i boksen skvulpar ut, ned på vegen.

            – Oooops, seier ho, som at ho minner seg sjølv på om at det er noko i boksen. Ein stor slurk denne gongen.

            At ho trudde at den parfymen skulle dekke over noko av dette.

            Inni meg brenn det, av irritasjon over sprayen, over lukta, over ølet ho skvulpar ut i grøftekanten, på seg sjølv, over jakka, over at ho ikkje ein gong kunne bry seg med å ta på seg sokkar i skoa, det flokete håret, over han fyren i oransje jakke som absolutt måtte snu seg.

            – Han BÆSJAR, ler ho no og rykkar meg ut av alt. Ho flirer som ei heks, med alle flokane i håret manglar ho nesten berre sopelima.

Eg finn fram den svarte posen frå jakkelomma, plukkar den opp, knyter posen medan Bo riv og riv i bandet sitt og berre vil vidare no som han har gjort det han skulle. Plutseleg er handa hennar der. Ho riv posen ut av hendene mine. No tar ho sats, for ein gongs skuld gjer ho det. Hadde eg ikkje vore så irritert, ville eg blitt imponert. Med høgrearma inni boblejakka kastar ho den svarte posen langt ut i vegbanen, og så er alt som på film. Som sakte film.

Den svarte bilen bråstoppar i vegkanten og døra blir røska opp. Han som kjem ut er illsint.

– Kva i helvete er det du driv med? skrik han mot ho, ho flirer framleis den hekseliknande latteren sin.
Sjølv hunden skjønner at dette må han få med seg, han har aldri vore så roleg før som akkurat no. Han står stille som om han var av porselen. 

Ho tar ein siste sup av boksen, no kjem mannen gåande raskt mot ho. Igjen kastar ho frå seg det ho har i handa. Det er alvor, ho tar til å springe. Tre sekund tar det, tre lange sekund, og så vinn den glatte snøen over heksa. Ho sklir, sjølvsagt sklir ho i dei joggeskoa, heile ho ligg langflat på fortauet.

            – Miiiaaaa!

Stemma hennar er klagande, med gråten nær.

Mannen som fekk hundebæsj på ruta stoppar opp. Det ser ut som at han har sedd noko ekkelt. Bo trippar bort og snusar med nesa inn i håret hennar. No græt ho på ordentleg, og seier namnet mitt om igjen og om igjen. Eg lener meg ned på kne, prøver å få ho opp, som eg har gjort så mange gongar før.

            – Går det bra?, spør mannen. Endeleg lurer han på det.

            – Eg vippsar deg for vasken, seier eg, vil at han skal gå.

            – Ikkje tenk på det, bilen må vaskast uansett, svarer han.

No ser han opp på meg, med eit «går det bra?»-blikk. Eg smiler med lukka lepper og nikker. Folk har sett meg smile og nikke slik før, «eit tappert smil» har dei nok tenkt. Mannen klappar seg på bukselåra og går tilbake til bilen. Han snur seg ein gong til, og før han sett seg inn, rekk han akkurat å høyre meg seie:

            – Kom, mamma. No går vi heim.

Sigrid Agnethe Hansen