Aleine saman - korona og kulturen

Under den første stille uken

sa de:


nedtegn bilder, tanker, impulser

 

men istedenfor å skrive, tenker jeg

på minne, hukommelse, diktning

 

den uvirkelige virkeligheten

 

planter som har det bra, penger

som står stille

 

virologi, virkelighet, språk

krone, koronatid, koronahverdag

mistenkeliggjøring, avstandtaking,

demonisering

 

går tur, provoseres

av forbipasserende

 

de er ikke meg

 

på dagtid leser jeg nyheter, om

kvelden står Dagsrevyen på

 

du er altfor opptatt av det, sier lillesøster

det er det eneste du prater om

 

langsomheten minner om Somalia,

en tid der tiden som konsept

ikke lenger hadde et grep

om mine hverdager

 

døgnrytmen, det første offeret

onsdag er fredag, mens lørdag

kjennes som søndag

 

fortsetter å planlegge selv om

tiden ikke lenger eksisterer

 

må holde den melankolske

tomheten under styr

så jeg sminker meg, tar på en hvit eyeliner

som lyser på min brune hud

under Cluedo, Besserwisser og

Ryktet går-kvelder hjemme

tar jeg på finklær

 

sinnet blir

geografisk betinget

 

gjennomgående frustrert på Sverige

 

da samfunnet stengte ned

kom eksistensialismen fram:

hva utgjør et liv?

 

Ronja og Ayan prater om ensomhet,

savnet etter kroppskontakt

Lara tenker å kjøpe leilighet

nå som rentene er lave

Abdirahman reflekterer over relasjoner,

hvem som er hans ekte venner,

hvem som kommer til kort

 

skriver til Anita at dette er tid

for refleksjon, tiden der vi bør se innover

 

etter uker med isolering

tenker jeg at dette er samtalens tid,

Facetime, Messenger, Zoom

tiden for å være verbalt sammen

i det usikre.

 

 

 

Sumaya Jirde Ali / 2020

@ Ådne Dyrnesli

Sumaya Jirde Ali

Sumaya Jirde Ali (f.1997) si lyriske røyst er direkte og antisentimental. Ali debuterte med diktsamlinga "Kvinner som hater menn" i 2017. I 2018 kom bok nummer to, "Melanin hvitere enn blekemiddel". Foto:Maria Gossé