Aleine saman — Korona og kulturen

Sigrid Agnethe Hansen – Onsdag 11. mars

Onsdag 11. mars handlar om dagen før alt endra seg i Noreg. I vekene før hadde vi høyrt mykje om korona, både om dødsfall i Kina og Italia, og no var viruset også kome til vårt lille land. I historia møter vi Eva og mamma, og den viser oss korleis ein reagerer ulikt på ein nær føreståande krisesituasjon.

Play Video

Onsdag 11. mars

Eg har lufta hunden og er knapt innanfor døra når mamma kjem springande mot meg.

– Hjelp meg å måke ut bilen, Eva, ropar ho, vi må på butikken.

Mira er våt i pelsen etter å ha vore ute og spring inn før eg rekk å tørke ho, før mamma rekk å seie at eg skal gjere det, ho er for opptatt med å kle på seg. 

– Det er jo MI jakke du har på deg! seier ho når ho har fått på seg sko, skjerf og vottar.

Ho strekker ut handa og gir teikn til at ho vil ha den, eg skjønnar ikkje kva som er så viktig, ho har da andre jakker, men ho verkar opprørt. Eg gir ho jakka og kler på meg ei anna. 

Snøen er lett, men det er mykje av han, og det kjem stadig meir. Til slutt har vi rydda vekk nok til at vi kan koste av bilen. Mamma set seg inn og vrir om nøkkelen for å få varmen på.

– Treng vi handlenett? spør eg.

– Hent ti!

– TI?

– Er du tunghøyrt også no? Ja, eg sa ti!

Eg kastar posane i baksetet, og mamma trykker gassen i botn ut på vegen. Eg vil seie «roleg no», men det ryk rundt henne. Slike ord når ikkje inn no.

Mamma stupar inn i butikken. Eg kjem like bak med posane, kastar dei oppi handlevogna som ho styrer som ein racerbil. 

– Ta ei vogn du også! ropar ho medan ho kastar posar med mel oppi vogna. Like før eg snur meg for å hente ei vogn, ser eg ho stikke arma inn i ei hylle og dra ut minst tjue pakkar gjær. Kva er det som går av ho? Ho som berre kjøper butikkbrød, kva skal ho med alt det der? Spørsmåla spring rundt som maratonløparar. 

– Finn fiskebollar! Lapskaus! Skinke på boks! 

Mamma er sveitt i luggen, men ho ser at eg kjem for å hjelpe henne. Eg styrer i retning hermetikken, ser for meg mamma lage fiskebollar, men kan ikkje sjå det for meg, for det har aldri skjedd før. Eg legg ein boks av kvar i vogna, prøver å gjere ting litt meir forsiktig enn ho. Folk i butikken har begynt å leggje merke til ho no, det er som at dei går litt sakte forbi ho for å forstå kva som skjer. Ingen møter blikket hennar, ho ser uansett rakt fram, det ser ut som at det kokar i topplokket. Nesten så det kjem røyk opp frå panneluggen. 

– Er det der ALT du fann?! Må du gje deg! Hent meir, kaukar ho når ho ser den stakkarslege vogna mi. Ropinga gir seg når ein tilsett kjem. Ein vaksen mann med tjukke briller og munkesveis.

– Går alt bra her? spør munken.

Mamma freser som ein bakgardskatt, han tar eit steg bak.

– Alt fint, prøver eg meg på, men han ser ikkje ut til å vere einig.

– Sikker på det? spør han. 

– Vi har ikkje gjort noko galt, og dessutan er vi ikkje ferdige å handle, seier mamma.

Mannen løftar på bryna, seier ingenting, men tenker nok sitt. Mamma ser det, og svarar:

– Er det ikkje lov å storhandle no? 

Mannen trekker litt på svaret. 

– Hugs no på at skal vere varer til dei neste som kjem også.

Mamma ser rundt seg, fleire har stoppa opp for å få med seg kva som skjer. Ho dreg inn pusten og gjer alt ho kan for å ikkje rope det ho vil seie.

– Vi lever i eit fritt land! Eg kan vel kjøpe så mykje mjøl og gjær som eg berre vil!

Mamma bryr seg null prosent om kven som høyrer no. I sidesynet ser eg nokre gutar frå parallellklassen. Dei står med handa over munnen, gjer det dei kan for å halde fliret bak fingrane.

– Kom no, mamma, så går vi og betalar, seier eg.

– Fy faen, hit kjem vi ALDRI tilbake.

No klarer ikkje mamma halde ropet inne meir. 

– ALDRI!

Vi går mot kassa. Eg snur meg. Gutane held ikkje hendene framfor munnen meir. Dei ser rett mot meg, og med peikefingrane lagar dei sirklar mot hovudet. Med munnane lagar dei eit lågt «koko». Ei motorsag jobbar på spreng i magen min. Det stikk, det sager, det svir.

Vi fyller posane, betalar, vi stikk. Det svir framleis når eg sett meg i bilen. Så ser eg det. Det svir meir for mamma. Tårar renn frå auga hennar.

– Mamma? Er det noko galt?

Ho svelgjer. Ein gong, så ein til.

– Alt kjem til å bli annleis no, Eva.

– Kva meiner du?

– Berre hugs datoen. 11. mars. I morgon er alt annleis.

Ute dalar snøen. Ei kråke går over parkeringsplassen. Der går kråka, og kan ikkje menneskespråk, veit ikkje kva det betyr når mamma seier det ho gjer.

I morgon er alt annleis.

© Sigrid Agnethe Hansen (2020)

Sigrid Agnethe Hansen. Foto: Fabian Ubeda

Sigrid Agnethe Hansen (f. 1989) er forfattar og journalist, og er aktuell våren 2020 med ungdomsboka «Ser du dette?» på Samlaget. Til vanleg jobbar ho med radio i NRK Troms.

Share on facebook
Share on twitter
Share on email

Publikumsundersøking 2020

Nynorsk kultursentrum gjennomfører ei årleg brukarundersøking. Målet er å kartleggje korleis nettstaden blir brukt og opplevd, og å bruke denne informasjonen til å kunne tilby best mogleg digitale tenester.

Opplysningane vi samlar inn, blir berre brukte i samband med denne undersøkinga.

Undersøkinga tek om lag 2–4 minutt å svare på.

Nynorsk_kultursentrum berre ikon_cmyk

Tilbakemeldinga di gjer oss betre